Jeg ønsket å se på hvilke styrker og svakheter LUS som kartleggingsverktøy har. Et verktøy som i brukes i stort omfang i Sverige og, i de senere årene, også i Norge. Er det noe i den kritikken som er kommet mot ”LUSA”?
Som jeg sa i bloggpost 2 hevder noen kritiske røster at LUS ikke er forskningsbasert nok og har et for sterkt fokus på den analytiske leseopplæringen. Når man leser ”Den nye Lusboka” blir også dette inntrykket forsterket. Det er mye fokus på avkoding av helord og mindre på den syntetiske delen av leseopplæringen. Dessuten er LUS- kartleggingen basert på en stor grad av ”synsing”, det er opp til den som luser å få med seg alt det eleven kan og mestrer, og klare å sette ham/ henne inn på riktig LUS- nivå ut i fra dette. Som jeg skrev tidligere, har jeg ofte opplevd, i situasjoner der lærere har luset sammen, at vi har satt samme elev på forskjellig nivå. Jeg ser helt klart at det krever mye tid og trening i lusing for å kunne bruke LUS som et godt verktøy til å kartlegge leseferdighetene hos elevene. Du blir ikke god til å luse ved å lese Lus-boka for å si det sånn… Påstanden en del lærere kommer med om at det beste hadde vært om en lærer kunne luse alle elevene på skolen, for å spare tid, faller dermed på sin egen urimelighet. En lærer som luser trenger mer informasjon om elevens leseferdighet enn det er mulig å få ut av èn LUS- samtale, for å sette eleven på riktig nivå. Jeg føler at man først kan kartlegge eleven når man kjenner eleven godt, og har lest mye med han/ henne fra før. I tillegg kreves det at man klarer å gjøre LUS til sitt eget. Dette er (dessverre) ikke et kartleggingsverktøy som er ferdig laget. Vi på vår skole har selv utviklet vårt eget opplegg for gjennomføring av lusingen, med avsatte LUS- uker, der hele skolen luser samtidig. Vi har også utarbeidet egne registreringsskjemaer for hva vi ser etter når vi luser. Dette så vi som en nødvendighet i oppstarten av LUS. Vi savnet felles referanserammer for hva vi skulle kartlegge. Noen lærere var allerede gode leselærere og visste hva de skulle se etter, mens andre følte seg veldig usikre på det å kartlegge leseferdighet. I tillegg har vi plukket med oss alt vi kan bruke som andre skoler har utviklet, på det nettverket vi er med i.
Den kanskje største mangelen ved LUS, slik jeg ser det, er at verktøyet ikke sier noe om hva vi lærere kan gjøre for å følge opp elevene leseutvikling. Her ligger jo den største utfordringen vi har i skolen. Hva gjør vi med de elevene som sliter med lesingen? Hvordan får vi disse elevene opp på et høyere nivå? I rettferdighetens navn påpeker forfatterne av ”Den nye LUS- boka” at LUS ikke inneholder noen ferdig tiltakspakke, det må skolene utvikle selv. Men det hadde jo vært fint å fått noen tips! Skolen vår har hentet et skjema som en skole i Oslo har utviklet. Dette bruker vi på vår skole for å oppsummere hva eleven kan, og hva han/ hun kan jobbe med videre. Som jeg beskrev i en tidligere bloggpost, får foreldrene denne oversikten på kontaktsamtalene. Videre arbeider vi med å sette LUS i system med skolen planer for kartlegging og oppfølging. Det er nå skolens spesped team som har jobben med å følge opp resultater, og sammen med elevenes lærer komme fram til evt tiltak der det trengs.
Så til slutt: Har jeg svart på min egen problemstilling? Er LUS et godt kartleggingsverktøy i lesing? Hva slags informasjon får vi om elevens leseferdighet gjennom en LUS- samtale? Tja, hva skal jeg svare på det da? LUS kan være et veldig godt verktøy for å kartlegge leseferdighet. Hvis man bruker det riktig og klarer å observere de riktige tingene, kan vi få veldig mye informasjon om elevenes leseferdighet ut av en LUS- samtale. I tillegg kreves det at skolene har tiltak for å følge opp resultatene av lusingen. Jeg velger å se på LUS, i mangelen på noe annet, som et godt kartleggingsverktøy slik vi bruker det nå. Men som sagt, det tar tid og ingenting kommer av seg selv...
